Skrevet av Egil Severeide
Thor Olaf og Samson Wiig er søskenbarn, født med tre ukers mellomrom. De gikk i samme klasse på barneskolen, realskolen og gymnaset, bodde på samme rom på i militæret (bortsett fra tre uker da Samson ble sendt til Nord-Norge som straff for å ha blandet ei rød underbukse i vasketøyet til befalet) og spilte i samme posisjon da de ble modne nok for A-laget. Men der stopper likheten. Mens Samson Wiig var et ungdomstalent av de store og ble kaptein på det norske juniorlandslaget, var Thor Olaf en «late bloomer» som måtte vente til han rundet tyveårene før han han ble aktuell for en fast plass på Vards A-lag. Men fra da av så han seg aldri tilbake. Thor Olaf ble en sentral aktør i «Super-Vard» og som spilte både cupfinale og eliteserie og var på øverste og nest øverste nivå gjennom alle de glade 1970-årene.
Det opplevde aldri søskenbarnet Samson. Stortalentet gav seg akkurat da eventyret begynte. Mens Thor Olav står registrert med 452 A-kamper og er nummer 6 på adelskalenderen, stoppet Samson på 155.
Hvordan kunne det skje?
Latteren sitter løst på loftet i Vard-huset, der de to innfødte risøybuene mimrer om gamle dager. Jeg har bedt dem ta med utklipp og bilder fra eventyret på 70-tallet, og helst bilder der vi kan se de to ungguttene spille på samme lag.
Dem er det ikke mange av. Som lilleputt, smågutt og guttespiller er det den høyvokste Samson som figurerer på bildene. Det var sterke årganger, som slo Viking og Jarl og ble kretsmester på alle trinn på midten av 60-tallet. Først på ett bilde av guttelaget, dukker Thor Olaf opp.
– Det stemmer nok det. Jeg var rask og høyvokst, men slet med teknikken. Så var det jo gode spillere jeg måtte kjempe mot også. Men jeg gav aldri opp, jeg var nok en stayer, sier Thor Olaf.
Et sjeldent bilde med to blad Wiig på samme lag. Juniorlaget i 68/69: Bak fra venstre: Torbjørn Sæbø, Richard K. Haaland, Tore Jacobsen, Thor Olaf Wiig, Arne Andreassen, Samson Wiik, Severin Sirnes. Foran: Sigmund Aarseth, Ernst Fosen, Terje Lilleland, Terje Strabø, Egil Severeide.
Risøy-løkka
Begge startet fotballkarrieren på ei humpete løkke sør på Risøy. Den er borte nå, og en del av Aibels industriområde. Men den gang var det boltreplass for mange fotballspillere, som både Haugar Djerv 1919 og Vard skulle får glede av. Severin Sirnes, Tore Jacobsen, søskenbarna Wiig, Sigmund Aarseth og den litt eldre Thias Thuestad spilte alle på løkka på Risøy og ble senere Vard-spillere.
– Det føles som om vi spilte hver bidige dag, minnes Samson, som tidlig utmerket seg med stor fart og godt hodespill.
– Jeg ble lagt merke til av folk i Norges Fotballforbund, og allerede i siste året som guttespiller ble jeg tatt ut på juniorlandslaget. Der spilte jeg i tre år og fikk med meg 12 kamper, som var norgesrekord på den tida. Den gamle landslagskjempen Torbjørn Svendsen fra Sandefjord var treneren vår, og jeg tror han likte spillestilen min.
Vi spilt jo ikke så mange kamper, og vi vant heller ikke så mange. Det ble helst noen juniorturneringer, og jeg minnes vi spilte både i Sveits og Skottland. Og så gikk en kamp mot Sverige på TV, det var litt stas, sier Samson.
Harry Kalleviks tilbud
Vard-stopperens suksess ble ikke bare lagt merke til i Fotballforbundet. En pengesterk investor med mål om å gjøre byrivalen Haugar til Haugesunds største lag, tok affære. Harry Kallevik.
Han hadde klarte å lokke Djerv 1919s stjerne Asbjørn Saltveit og Vards toppscorer Tollef Nordvik til Haugar. Nå sto landslagsspiller Samson Wiig for tur..
– Han tilbød meg en bruktbil om jeg ville gå til Haugar. Jeg ble jo litt satt ut. Ryktene begynte å gå, og så fikk jeg høre at den eldre garde i Vard hadde begynt å samle inn penger til meg.
Jeg var jo under et visst press, og enden på visa ble at jeg ble værende i Vard, humrer Samson, og erkjenner at den lille VW-bobla han kunne flotte seg med i bygatene rundt tiårsskiftet, delvis var finansiert av midler fra patriotiske Vard-folk.
