Skrevet av Frode Samuelsen
Jeg ønsker innledningsvis å spesifisere at selv om hovedpersonen i denne fortellingen naturlig nok er Martin, så har jeg på hele ferden alltid forsøkt å legge til rette for og delt gleden med ALLE spillere som ønsker å få ut sitt potensial i fotballen. Det er også min hovedinspirasjon bak arbeidet med SkillRace.
Starten på en felles far/sønn fotballreise
Martin og jeg startet vår felles fotballreise da jeg begynte å trene 6-7 årslaget hans i Djerv 1919. Sesongen før spilte han i samme årsklasse, sammen med sin 2 år eldre bror Harald og hans klassekamerater. Daværende daglig leder i Djerv 1919 Rune Ulriksen fikk kjennskap til min bakgrunn innen IT og ledelse. Da var plutselig veien kort fra foreldretrenerrollen til styreleder og forepørsel om å ta ansvar for oppgradering av klubbens hjemmeside. Det ene førte til det andre, og i løpet av et par år skulle det vise seg at hjemmesideprosjektet plutselig hadde «spredd seg» til over 50 klubber (svært mange lokale), i vårt selskap som etter noen år skulle bli landsledende med over 700 klubber på kundelisten. Min aktivitet gikk imidlertid etter hvert over til prosjektet som i dag er kjent som SkillRace. Prosjektet ble satt i gang gjennom et samarbeid med Toppfotballsenteret, som på mange måter er fotballens «Olympiatoppen». Uansett, som trener, styreleder og med eierskap til klubbens og digitale plattform, var jeg i posisjon til å påvirke og bidra til mye av det som skulle bli Martins utviklingsarenaer. Dette utgangspunktet skulle vise seg å bli avgjørende for både Martin og min egen profesjonelle karriere.
Som person har jeg alltid vært opptatt av læring og utvikling. Det motiverer og inspirerer meg å se mennesker som jobber hardt for å utløse sitt potensial. Når jeg bestemmer meg for å bruke tid på noe, så går jeg inn med 100%. I Martin så jeg tidlig et enormt vinnerinstinkt og en drive etter å få ting til, i alt han foretok seg. I kombinasjon med et stort motorisk talent, ble det lett å la seg inspirere, men også etter hvert vanskelig å finne store nok utfordringer. Jeg er fremdeles overbevist om at vi rent fotballmessig gjorde veldig mye riktig i hans tidlige karriere. Tiltak som også er overførbare til dagens unge fotballspillere. Så kan man alltids reflektere over de praktiske valgene og hvordan man håndterte de ulike rollene. Her finnes det ingen fasit, men man må som foreldre med stor involvering i sine barns aktiviteter fortløpende vurdere de positive og negative effektene på kort og lang sikt. Allerede i 8-årsalderen var Martin såpass unik og eksponert at jeg forsøkte å få råd om hvordan jeg best skulle håndtere situasjonen. Med få eller ingen referanser var ikke dette helt enkelt.
Trenerfilosofi og Martins tidlige fotballår
Det er min hellige overbevisning at, om ikke alle, så har opp mot 80-90% av alle fotballspillende 6-åringer en reell mulighet til å kunne spille fotball på toppnivå her i Norge. Jeg har reflektert over hva jeg ville gjort annerledes om jeg skulle gå i gang som foreldretrener på nytt. Her er noe av det jeg konkluderte med i forhold til det rent fotballmessige:
- Jeg ville funnet ut hver enkelt spillers spisskompetanse – noen er sterke, noen er raske, noen er gode til å takle, skyte, drible, heade, osv.
- Så ville jeg sørget for at de både på trening og i egentrening dyrket akkurat denne ene fokusferdigheten slik at det ble blant de «beste» på laget i akkurat dette
- Jeg ville fulgt hver enkelt opp med hyppig feedback og ros for å skape mest mulig inspirasjon etter hvert som fremgangen kom til syne
På denne måten skaper man «vinnere» i hele laget, og motivasjonen knyttet til mestring og den positive feedbacken fra omgivelsene skaper generell treningsglede og man erfarer hvordan bevisst trening fører til resultater allerede i ung alder. Viktigst av alt – de unge spillerne tar i større grad eierskap til sin egen utvikling. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om noen aktuelle temaer som dere når via QR-koden her.
For Martins del ble tekniske ferdigheter første fokusområde. Da Martin var 7 år ble han tilfeldigvis med på en lokal Coerver-fotballskole i Vardhallen. Jeg ble da så fascinert over den systematiske tilnærmingen til finter og vendinger, at jeg kjøpte DVDen og kopierte over 20-30 av klippene til min mobil, samtidig som jeg laget en oversikt over ferdighetene i et regneark. Jeg utviklet da en teori og metodikk som gikk ut på at ferdighetene måtte læres steg-for-steg frem til man mestret dem med stabil suksess i kamp. Denne treningsmetodikken ble sentral i Martins tidlige treningsarbeid og skulle etter hvert vise seg å bli en døråpner til ulike utviklingsarenaer og spennende opplevelser. Martins talent, dedikasjon og tilgang til en konkret treningsmetodikk førte til at han raskt ble lagt merke til på fotballbanen. Allerede da han var 8 år fikk han mulighet til å trene på Manchester Uniteds akademi. Flere invitasjoner og opplevelser skulle komme. Les mer om vår treningsmetodikk i eget avsnitt under.
Treningsmengde MÅ gå hånd-i-hånd med motivasjon og inspirasjon.
Det viktigste i tidlig alder, er at man får kjenne på fremgang og da vil treningsmengden være av betydning. Uansett alder, så er det selve fotballkampen som skaper mest inspirasjon. Vi adresserte dette ved å etablere et hospiteringslag i årsklassen over, der de ivrigste spillerne deltok. Martin fikk også være med på et lag med de som var 2 år eldre, kyndig ledet av Alf Magne Melkevik og Georg Undheim. Med eget hospiteringslag og mulighet for å hospitere på eldre lag, ble det både mange og utfordrende kamper på rekke og rad.
Treningsmetodikken
Det er ikke enkelt å gå direkte fra YouTube til å lykkes med en finte på trening eller kamp. Da vil man garantert mislykkes. Tilbakemeldingene fra trenere og medspillere er alt annet enn motiverende og spilleren reverserer tilbake sitt «trygge og velprøvde» ferdighetsregister.
Teorien bak vår treningsmetodikk gikk ut på å trene på ferdigheten steg-for-steg, fra egentrening, via løkke, trening og til slutt i kamp. Vi laget et scoring-system fra 1-10 der laveste score 1 betydde at man kjente til ferdigheten, mens høyeste score 10 betydde at man lykkes over 80% i kamp. Stegene gikk fra rolig tempo, raskt tempo, passivt press, aktivt press, løkka, trening og kamp.
Man gikk ikke til neste steg før man mestret steget før. Uansett nivå, så gikk Martin gjennom hver enkelt ferdighet med begge bein i en daglig 30 minutters rutine i ballbingen. I tillegg til at han lærte spesifikke finter og vendinger som kunne anvendes som del av kamprepertoaret, fikk en her også innlært generelle motoriske ferdigheter. Det ga inspirasjon når vi oppdaterte regnearket med siste fremgang, og allerede etter 1-2 år var Martin på nivå 10 i alle ferdighetene med begge bein. Vi la også til nye finter underveis.
Spesielt steget som involverte løkkefotball/småspill, skulle vise seg å være sentralt. Her kunne Martin øve seg i kamplike situasjoner, uten at noen gikk inn og regulerte eller vurderte. Problemet var at uorganiset løkkefotball allerede på den tiden dessverre var en «utdøende» eller i beste fall sporadisk aktivitet. Litt fotballspill ble det i friminuttene, men det var ikke nok. For å gi våre spillere rikere tilgang på løkkefotball, tok jeg initiativ til prosjektet «Løkkefotball i Djervhallen». Denne organiserte (men likevel uformelle) løkkefotballen samlet over 100 spillere hver lørdag. Spillere fra alle regionens klubber kunne komme og more seg. Martin tok med seg «pensum» i form av et utvalg av finter og vendinger som befant seg i denne øvingsfasen. Da kunne vi typisk si før kampen at Zidane-finten og zlatan-out nå var mestret på trening og at Martin derfor skulle forsøke å komme opp i situasjoner der han fikk øvd seg på akkurat disse fintene.
Denne ferdighetsbaserte tilnærmingen var også fin å ha med seg inn mot kampene. Riktignok ble det scoret mange mål, men fokuset var alltid å prøve seg på de ferdighetene som var «modnet» til å tas med inn på kamparenaen som neste øvingssteg.
Når vi lærte inn nye ferdigheter, forsøkte vi alltid å dele opp komplekse utførelser i mindre trinn, slik at man kunne registrere mestring underveis. Om man ensidig fokuserer på den endelige perfekte utførelsen, så kommer frustrasjonen fort for en som hele tiden ivrer etter fremgang. For å eksemplifisere denne metodikken, presenterte jeg en sommer en felles utfordring der vi skulle øve oss på å vippe ballen opp fra fot til å ligge død på pannen. En fullstendig unyttig ferdighet i kamp, men utfordrende å få til og godt som eksempel på hvor effektivt det er å dele kompliserte ferdigheter opp i mindre og mer håndterbare delferdigheter. Vi øvet derfor først på å vippe ballen opp i hendene i pannehøyde. Deretter la vi ballen på pannen for å øve på å balansere den etter at den legger seg til ro. Så kastet vi ballen mot pannen med større og større avstand for å legge den til ro. Før vi til slutt utførte hele bevegelsen fra fot til panne. Det ble en morsom far/sønn konkurranse og etter et par uker mestret vi begge øvelsen.
Denne treningsmetodikken har jeg forsøkt å videreføre inn i dagens SkillRace-verktøy, som har rike muligheter for filming av utførelse og ikke minst koble egne og beste-praksis klipp til utviklingsmål som man kan ta inn i sin utviklingsplan eller som referanser og eksempler i vår meldingssentral.
Som en kuriositet må det nevnes at noen ganger kommer viktige ferdigheter ut av tilfeldigheter og ikke metoder. Slik var det med Martins venstrefot. Da han var 8 år fikk han en «kakk» i høyre ankel og måtte bruke venstrefoten stort sett hele høsten. Dette førte til at han ble en komplett tofotet spiller. Jeg tror faktisk han scoret flere mål med venstrefoten enn høyrefoten videre i karrieren!
