Skrevet av Sigmund Hansen
– Drømmen er å få være med å spille Vard opp i Obosligaen – og så bli oppdaget av United, gjerne via norsk eliteserie der jeg får spille midtbane, strø pasninger og styre de der framme i angrepet!
Helt siden de hadde Man. Unitedtilhengeren Sjur Jarle Hauge som voksen i klassen sin fra 1. til 7. klasse på Lillesund skole, har Ergelst hatt den høyst varierende gleden av å være Unitedtilhenger.
Vard har det vært alltid for unge Ergelst – helt siden han og resten av 2003-årgangen kom under vingene til trener Gisle Jørgensen.Mange av dem kom via den landskjente Vardmodellen der nyankomne og folk fra ulike bakgrunner inviteres inn i et aktivt fotballmiljø.
– Jeg er evig takknemlig for Gisle. Han tok imot oss da vi var sju år og sveiset oss sammen til en stor kameratgjeng. Ungdommer som fremdeles, også etter at flere har gitt seg med fotballen og mange har flyttet til større byer for å studere, holder kontakten og er sammen.
– Har jeg en frihelg, tar jeg gjerne en tur til Bergen og besøker Vardkompiser som studerer der, sier Ergelst.
Og Vard har bidratt på forskjellig vis, slik at alle, uavhengig av pengepungen der hjemme, kunne få reise og være med på turneringer.
– Fotballturneringer i inn- og utland var høydepunkter i skoleferiene mine, minnes han.
«HØR NÅ HER!»: Latteren runger og replikkene er gode når Ergilst dumper ned i stolen på kontoret til Vards altmuligmann og krumtapp, Samuel «Sammy» Svendsen.
Sjeldent navn
Han forteller det er tanta og de to eldre kusinene hans som har ansvar for fornavnet Ergelst.
– Jeg er blitt fortalt at de ønsket at jeg skulle hete Ergelst. Det er et kosovo-albansk navn. Ikke så vanlig. Og ikke oppkalt etter noen i slekta, etter det jeg vet. Men slik ble det.
Foreldrene hans flyktet fra krigen i Jugoslavia og kom til Norge fra Kosovo før Ergelst ble født. Han har to eldre søstre.
– Mamma sier jeg hadde en fotball i beina fra jeg var cirka tre. Overalt skulle jeg leke og trikse med ball. Og mamma og pappa er tett på 20-åringen fremdeles: Han bor fremdeles hjemme og pappa Shala har vel knapt gått glipp av en kamp som sønnen er involvert i.
– Han har vært med overalt, både til kamper her på Haugalandet og til kamper vi har spilt i sørfylket. Og pappa føler seg virkelig hjemme på Vardhuset. Jeg er veldig nær familien min. Og nesten hver sommer har vi også en tur til storfamilien, som holder til på landsbygda noen mil utenfor hovedstaden Pristina i Kosovo.
– Hvordan er det å komme der?
– Veldig godt og utrolig gjestfritt. Det er mat og servering overalt og vennlig interesse for alt jeg driver med. Det er liksom et litt annet liv enn i Norge. De har ikke så mye materielt, selv om det går veldig på fram i landet nå. Men de har en ekte gjestfrihet og varme for familien og gjester som kommer på besøk
Begynnelsen
Ergelst ble tatt opp i A-stallen i 2021, 18 år gammel.
Men alt fra han var liten, nærmest «bodde» han og kameratene på Gymnasbanene.
– Gisle, ofte sammen med Jens Helgeland, foredlet oss som fotballspillere og mennesker. Treninger fem ganger i uka som ganske unge. Men utrolig variert. Og frivillig trening hver lørdag fra klokka ni til 11 på formiddagen. Gisle var nøye på uttøyning og skadeforebyggende øvelser. Jeg har faktisk aldri vært alvorlig skadet. Bare noen lårhøner.
Vi lærte mye de årene. Godt kameratskap og 2003-laget fikk også resultater: Vi var i kretsfinalen i Rogaland , vi ble nummer to i en prestisjetung cup for enerlag i Danmark og vi slo FKH sitt G 19 lag ut av NM-cupen for to år siden. Både som 13- og 14-åringer var vi fire fra Vard på Rogalands kretslag.
– Hva er dine sterke sider?
– Jeg tror det er teknikken, at jeg har et bra «fotballhode», jeg snakker på banen, er ganske hurtig og har bra pasninger. Dessuten hater jeg å tape, elsker å vinne – enten det er på treninger eller på kamp.
– Hva med dine svakere sider?
– Slik jeg ser det; må jeg bli roligere, ikke stresse, når jeg får ballen i beina. Så må jeg jobbe bedre defensivt. Jeg har nok flere offensive fibre enn defensive.
Alt fra utallige Vardkamper som ballgutt, sto unge Ergelst bak mål og studerte spillere som Tore Pedersen og drømte om å bli like god som ham.
– Og se Tore nå, på Brann, han storspiller!
